Skoleminner
av Tore Vik

1940 er et skjebneår i Norsk historie. Selv for en 6-åring ble dette året preget av begivenheter som sitter fast i minnet 65 år seinere. Også i vårt distrikt skjedde det ting som har brent seg inn. Da vi kom opp fra kjelleren etter en av de mange flyalarmene den 9. april, kunne vi se at Slemdalsvegen 49 sto som en ruin, og hele den delen som vendte ut mot vegen var revet bort. I et rom i annen etasje så vi en seng som sto på skjeve, ellers var alt pinneved. – Det var resultatet av en av de bombene som ble sluppet fra et tysk fly. (Medlemsblad for Vinderen Historielag 1/95 pp.3-8) Dette ble innledningen til noen dramatiske døgn som senere endte opp med en sommer på Toten hvor en gutt fra et bynært strøk opplevde liv og virksomhet på en Østlandsgård.

Første skoledag ble derfor ikke det som gjorde mest inntrykk i løpet av det året. Men også i den forbindelse fikk krigen betydning. Vinderen skole var en av de første som ble rekvirert av tyskerne til soldatforlegning. Derfor kunne vi ikke begynne der. Heldigvis hadde Slemdal skole nettopp fått en ny stor og moderne bygning. Vinderen skole overtok den gamle bygningen, og der var det jeg begynte på skolen 20. august 1940.

Minnene fra den første skoledagen er nokså diffuse. Mor fulgte meg, og det var nok mest mødre som fulgte. Men faren til Jens var med. Det var mange gutter som jeg ikke hadde sett før. De som jeg viste om var Jan og Stein som bodde i Borgenveien. Dessuten hadde jeg sett Truls og Per noen ganger når jeg var med mor på Vinderen for å handle. Vi fikk Aslaug Børke som lærerinne – det het det den gangen. Vi var en gutteklasse på ca. 20 stykker. Jentene var færre. Det gikk da heller ikke lang tid før de to klassene ble slått sammen. Blant jentene kjente jeg godt Liv som slik som jeg kom fra Diakonhjemmet.

Det første året hadde vi korte skoledager og vi begynte først kl 1200. Det gjorde det mulig å gå til skolen, og selv om det vel var en kort veg i forhold til det barn fra mer grissgrendte strøk var vandt til, tok det mye av dagen.

Vi kom egentlig fra et stort område. Jens bodde helt oppe ved Ris og ganske mange kom fra Majorstuen, den delen som ligger på vestsiden av Kirkevegen. Det var et område som jeg selv bare kjente til fra handleturer med mor, og da ikke de delene hvor mine skolekamerater kom fra. Det tok nok derfor litt tid å bli kjent med de nye skolekameratene. En av de første som jeg kom i kontakt med av guttene fra Majorstuen, var Ole. Preget av krigens knapphet på det meste, hadde vi funnet ut at vi kunne samle eikenøtter og selge til folk som brukte det til kaffeerstatning. På Diakonhjemmet var det jo flere eikelunder, og den som i min tid ble kalt Forvalterlunden fordi huset til forvalter Halvorsen lå i utkanten, var det stedet hvor vi startet med prosjektet. Et eldre ektepar kom forbi under sin vandring, og de spurte hva vi skulle med eikenøttene. Det hadde vi vel ikke helt klart for oss, men det endte med at de tilbød seg å kjøpe alle eikenøttene av oss. Hvor lenge vi holdt på husker jeg ikke, men etter at arbeidet var avsluttet begav vi oss til Volvat terrasse hvor vi fikk oppgjør for våre produkter. Hva vi fikk, husker jeg ikke, men at vi var godt fornøyd.

Det var selvsagt lesningens og skrivingens mysterier som var emne for det første året. Jeg slet nok mest med skrivingen. Spesielt måtte jeg gjennomgå for manglende konsentrasjon når det gjaldt å sette prikk over alle i-ene. Vi fikk ikke karakterer, men skussmål de første årene, og manglende evne til konsentrasjon var en gjenganger i min karakterbok.

Det ble tre år på Slemdal. Da var tiden kommet til at også den skolen ble rekvirert. Ullevål skole var imidlertid fortsatt til skolemyndighetenes disposisjon, men det var etter hvert mange skoler som var rekvirert. På Ullevål gikk det elever både fra Ullevål, Slemdal, Smestad og Vinderen. Vi gikk om formiddagen. Om ettermiddagen gikk elever fra Ris og Ulleren.

Da vi kom til Ullevål startet vi i fjerde klasse. Det innebar at vi tok avskjed med Aslaug Børke for noen år. Vi fikk nå lærer – Thorvald Bruu Lyssand. Fagområdet ble utvidet: Vi fikk både historie, geografi og naturfag, og jeg må vel innrømme at skolen ble morsommere etter det.

Krigen gikk sin gang. Etter hvert som tiden gikk ble forsyningssituasjonen vanskeligere. Det var strenge vintre under krigen. Brenselssituasjonen var ikke den enkleste. Sentralvarme-anlegg som tidligere hadde vært fyrt med kull, måtte fyres med ved. Ved var på den annen side også mangelvare, slik at skolen ble stengt under den strengeste vinteren. Vi fikk såkalt "brenselsferie". Ansvarlige skolefolk kunne imidlertid ikke unnlate å foreta seg noe, og skole i to hjem ble organisert. Vi som kom fra Ris, Gaustad, Vinderen og Steinerud gikk i hjemmet til Jens. De som bodde på Majorstuen og på Frøen, gikk i hjemmet til Bengt.

Mat var også et problem for folk som bodde i byene. Et tiltak som skolen kunne organisere, var utdeling av suppe finansiert gjennom innsamlede midler i Sverige. Vi hadde med oss suppespann, og den utdelte suppen skulle fortæres på stedet. Det ble ikke alltid etterlevd, og jeg var selv årsak til en episode da jeg dultet til en av jentene for å komme fort ut av klasserommet etter endt skoledag. Det ble mye suppe både på mine og jentas klær. Overtrampet var åpenlyst og Lyssand ville straks vite hvem som hadde forsøkt seg med å ta med seg suppe hjem. Det var vanligvis ingen som "sladret" i en slik situasjon, så Lyssand satte i gang en regelrett etterforskning i sakens anledning. Fellende bevis ble suppen på klærne, og det hadde hatt liten hensikt å forsøke seg på å komme fort hjem.

Tran var også en viktig del av skolens bidrag til ernæringen. Ikke alltid hadde vi med oss skje. Rolf var betrodd å dele ut tran, men dersom skjeen manglet måtte du bøye hodet bakover og gape. Så ble tranen helt direkte i svelget. Det bidro til at det var lettere å huske på skjeen.

På Ullevål fikk vi sløyd. Lyssand var en meget hendig mann og en utmerket sløydlærer. Selv om de produktene jeg produserte ikke utmerket seg på noen måte, hadde både jeg og de fleste andre stor glede av sløydundervisningen.

Noe av det de som opplevde krigen husker meget godt, var den såkalte "holdnings-kampen". På Vinderen skole var alle lærerne jøssinger, men overlæreren, Faste Enodd, var nasist. Det var en del barn av nazister på skolen, men de var få. Under Ullevål-tiden skjedde det imidlertid en forandring i vår klasse. Jons far var politimester på politistasjonen på Gaustad. Han ble avsatt, og i stedet ble det satt inn en nazi-politimester. – En dag meddelte Lyssand at det skulle begynne en ny pike i klassen. "Faren hennes er nazist" sa Jon straks. Det dreiet seg nemlig om datteren til nazi-politimesteren. Lyssand prøvde å overse Jons replikk, men vi andre fikk det straks med oss. - Den nye piken fikk det ikke noe kjekt i vår klasse. Ordet "mobbing" fantes ikke den gang, men hun ble regelrett mobbet – med overlegg. Det var vårt bidrag til holdningskampen.

At holdningskampen ikke alltid var helt lett å forstå for en liten gutt, fikk jeg selv erfare på en ublid måte. Klær var også mangelvare. Som enebarn hadde jeg ingen å "arve" klær etter, og da farmor som bodde på Vestlandet vevde et vadmelstøy til meg, var det svært kjærkomment. Det ble en rekke turer til Sannergaten hvor flere sydamer var opptatt med å sy om pent brukt tøy. Et helt nytt tøy var ganske enestående, og det var en stolt kar som dro til skolen i ny vadmelsdress: Trøye, nikkers og skilue. Tøyet var blitt farget svart eller mørkeblått. - Så snart jeg var på plass i skolegården,var det en som ropte: "Hirdlue!" Lua ble revet av meg og en hel gjeng sloss om å trampe på den. Det var ikke lenge før det bare var fillene igjen, og jeg opplevde en litt sær variant av "Hovmod står for fall".

Overlærer Enodd var selvsagt lojal overfor de pålegg som nazimyndighetene kom med. Det var en større utstilling nede i de lokalene hvor "Vi kan"-utstillingen hadde vært før krigen. Alle ble utkommandert til å besøke utstillingen. Vi skulle møte på Majorstuen til et bestemt tidspunkt. Selvsagt var det ingen som møtte av de som kom fra jøssing-miljø, og det var de aller fleste. – Mor var et ærend på Majorstuen og hadde sett overlærer Enodd stå på trikkeperrongen og utålmodig konsultere sitt lommeur sammen med en håndfull nazi-unger mens han ventet på resten. Til slutt dro han med de få som kom.

I klassen skjedde det en del forandringer i løpet av krigsårene. Det er alt nevnt at Jon dro til Sverige sammen med sin familie. Det samme skjedde med Truls og hans familie. Noen kom til, men bare for en kortere tid. Årsaken var gjerne forhold som var bestemt av krigen.

Da fjerdeklasse nærmet seg slutten, ble Ullevål skole tatt til hirdskole. Nå hadde jo Universitetet blitt stengt høsten 1943 slik at lokalene på Blindern sto ledige. Nå flyttet vi inn i disse lokalene. Vi fikk klasseværelse i "Lille auditorium" i bygget til Farmasøytisk Institutt. Det var jo litt flott å kunne si at vi "gikk på Universitetet" i en alder av 11 år. Noen ideelt skoleværelse hadde vi ikke, men vi var ikke så godt vandt.

Rundt oss var hele tiden krigen, men nå hadde den vart så lenge at det på en måte var blitt helt naturlig. Skoleveien hjem fra Blindern gikk ofte langs Blindernveien. Like før vi krysset Gaustadbekken, passerte vi en murvilla med piggtråd rundt gjerde og port samt vakt. Litt lengre framme sto en tysk vaktpost ved inngangen til vår egentlige skole. – En av de mest dramatiske episodene på Blindern, men som ble opplevd enda mer dramatisk av klassen over oss, var likvideringen av statspolitisjefen Karl A. Marthinsen. Han ble skutt da han ble kjørt fra sitt hjem, villaen ved Gaustadbekken, til sitt arbeidssted. Det skjedde på den andre siden av bygget, men vi hørte skuddene og noen løp bort til vinduet hvor de så to mann forsvinne i retning av byen.

Dette skjedde tidlig i februar. Vi var imidlertid godt orientert om krigens gang, og vi visste at de allierte hadde trengt helt fram til Tysklands grense, og at russerne var på vei mot Berlin gjennom Polen. Mens de voksne nok var bekymret for hva som nå ville skje med store tyske troppekonsentrasjoner i Norge, opptok det ikke oss barn. Imidlertid husker jeg at det kom opp plakater på telefonstolper om at krigen snart kunne være slutt og at vi måtte holde oss rolige.

Om ettermiddagen 7. mai dro jeg på min ukentlige tur til Deichmanske bibliotek for å bytte bøker. På trikken oppover Bogstadveien opplevde jeg noe som alltid vil sitte i minnet. Folk kom ut på balkonger og hengte opp norske flagg. På de få flaggstengene som var, ble norske flagg heist. Jeg løp opp fra Majorstuen til Diakonhjemmet. Der kom far og elvene hans ned fra "Gamlegården" eller Steinerud gård etter å ha heist det norske flagget for første gang på over fem år.

Det ble ikke mer skole på noen dager. Mai-dagene i 1945 var en eneste lang fest. Solen strålte og alt var lyst og godt. At det høljeregnet 17. mai gjorde nesten ingen ting. For første gang fikk vi være med i barnetoget. Det var kronprinsen som vinket fra balkongen. Kongen kom først tilbake fra England 7 juni. Nok en helt enestående dag som aldri vil bli glemt.

De tyske soldatene forlot landet i løpet av sommeren, og Vinderen skole var frigitt til sitt egentlige formål. Det foregikk oppussing i løpet av sommeren og i sjette klasse startet vi på vår egen skole. Noen forandringer ble det. Vi fikk ny overlærer, Enodd tok sitt eget liv.

For en tolvåring var det en ny tilværelse. Fritidsaktiviteter som vi bare hadde hørt om, ble nå en realitet. For mitt vedkommende ble det guttemusikken og speideren. Begge deler innebar mange gleder. Guttemusikken var Olav Hvams domene. Han var gammel militærmusiker, og hadde en egen evne til å tålmodig å sy sammen et beskjedent repertoar som ikke krevde alt for store ferdigheter. Han skrev marsjer for alle korpsene sine, og det var selvsagt med en viss stolthet vi marsjerte til tonene av Vindernguttenes marsj.

Speideren var en annen arena som gav nye utfordringer. Jeg ble med i 1. Slemdal speider-tropp og der var også Per; Jens og Ole Christian med. Ole Christian var ny i klassen etter krigen. – 1. Slemdal hadde egen hytte på Brunkollen i Bærumsmarka, og det ble nesten en rutine at helgene ble tilbrakt der. For mitt vedkommende ble det starten på et kjærlighetsforhold til skog og skogbruk som har vart resten av livet.

7. klasse 1946/47 på Vinderen skole

På skolen fikk vi igjen Aslaug Børke som lærer. Hun underviste oss nå i engelsk. Det kom også nye lærere. Fiedler fikk vi i gymnastikk.

Det er ikke så mange episoder som sitter fra de to årene på Vinderen. Et tilfelle av "sivil ulydighet" husker jeg imidlertid. Det skulle komme et engelsk militærfly over byen som var helt annerledes enn andre fly. Det hadde en såkalt reaksjonsmotor – det var altså første gang vi ville kunne se et jet-fly. Det var antydet i avisene at flyet skulle komme samtidig som det var frikvarter, men det uteble. Det gikk ualmindelig tregt å få elevene til å stille opp. Spesielt gjaldt det de eldre. Vi skulle ha frøken Børke og hun kom ut og startet med en skikkelig reprimande. – Da kom flyet, og det var ingen som hørte på henne. Vi ble tatt skikkelig i skole etterpå, men det var jo en erfaring at det fantes situasjoner da selv en lærers autoritet ikke hadde gjennomslag.

Avslutningen på tiden på Vinderen skole har jeg ikke klart i minnet, men jeg husker eksamen i regning. Det var ikke noe ubetinget sterkt fag for meg, men jeg hadde fått inn i hodet at dersom jeg regnet alle oppgavene to ganger, og fikk samme svaret begge ganger så skulle det gå bra. – Jeg satte mitt forsett ut i livet. Det førte da til at da den siste som leverte før meg gikk, var jeg bare kommet drøyt halvveis. Det var imidlertid god tid, så jeg kunne bare fortsette. Det var Lyssand og Haug som inspiserte, og da tiden trakk ut og trakk ut, ble de skikkelig utålmodige. De kunne imidlertid ikke gjøre noe, og jeg regnet og regnet. Lyssand og Haug trakk etter hvert ut på gangen og jeg husker enda at de underholdt hverandre med gode råd om hagestell. De hadde hver sine spesialiteter og nå utvekslet de erfaringer. Jeg brukte tiden helt ut, og fikk min S. Det var vel for mitt vedkommende mer en utholdenhets-prøve enn en regneprøve.

Så var tiden på Vinderen over. Om høsten begynte vi på Riis skole. De aller fleste fortsatte der, og mange holdt sammen helt til avsluttet gymnas.