Vinderen skoles 100-års jubileum er en anledning til å skrive ned minner vi har som begynte der i første klasse ved krigsutbruddet i 1940. Fem år senere opplevde vi frigjøringen, for så å ha "normal" skolegang i etterkrigstiden, til vi sluttet i 1947.

Skolestarten for 1. klasse på Vinderen folkeskole i august 1940 var ikke den helt vanlige. Vel hadde vi på oss pent tøy, nye, nokså tomme ransler og trepennaler som kunne svinges i to deler. Oppi lå det blyanter, viskelær, en penn og pennesplitter. Men noe var helt forskjellig fra før.

Skolebygningene var allerede rekvirert som oppholdssted for tyske militære. Vi måtte dra til Slemdal skole. Etter hvert ble denne skolen tatt, og vi sirkulerte hjemme hos hjelpsomme foreldre, til det ble ryddet plass til oss på Ullevål skole. Da den også ble rekvirert havnet vi i Universitetets Farmasibygg på Blindern. Først høsten 1945 fikk vi bruke skolen vi hørte til. Da var det bare to år igjen før vi sluttet. Nybygget var der ikke, men en brakke mot Ivar Aasens vei ble tatt i bruk.

Vi hadde blandingsklasse, det vil si gutter og piker sammen. Tidligere var ikke det så helt alminnelig. De fleste bodde i Vinderen/Ris-strøket og en del på Frøen og Majorstuen. Den sosiale bakgrunnen var ganske lik.

På Slemdal ble vi plassert i den lille bygningen nærmest trikkeskinnene, den er der fremdeles. Der fikk vi hjertevarme og sangglade Aslaug Børke til klasseforstander. Hun skulle få mange og uvante oppgaver i årene fremover, i likhet med andre lærere under okkupasjonen. Hun taklet de uvanlige forholdene så godt at vi ikke reflekterte særlig over den spesielle situasjonen. Det var bare slik for oss.

Vi hadde alle ulike opplevelser bak oss fra 9. aprildagene noen måneder før, da Norge ble hærtatt av Hitler-Tyskland. Minnene derfra snakket vi ikke noe særlig om. Vi forsto lite, vi var jo seks - syvåringer, og kjente hverandre heller ikke så godt. Men vi følte tidlige tror jeg, at vi ikke skulle prate fritt om krigsgreier ute. Det var mye som kunne være farlig. Derfor hadde vi nok en uro i oss, et slags press som først slapp taket i jubelen over frigjøringen i mai-dagene 1945.

Først nylig, under skrivingen av disse skoleminnene, fikk jeg høre hvordan noen andre egentlig hadde opplevd krigen i "sine" aprildager i 1940:
En (Helen Gutzeit) hadde våknet tidlig om morgenen 9. april av skyting og smell. Hun trodde en stund at det var 17. mai, til mormor ringte fra Bygdø alle og sa det var krig. Familien gikk da i skjul i kjelleren, lengst vekk fra vinduene og bak det gamle isskapet, som var avløst av det moderne elektriske kjøleskapet på kjøkkenet. ( Min generasjon kalte lenge kjøleskap for isskap.) Hun var redd, hadde hørt om bomber og lurte på hvordan de traff. Noen falt ned så nær som på Frøen. Etter hvert ble hun og familien kjørt til et sted i Telemark av far i bil, hun husker sørpete, hullete veier og folk som hang utenpå biler. En annen kom til Svartskog med masse familiemedlemmer. En fetter flyktet for å bli flyver. Han falt like før frigjøringen i 45

Far evakuerte min søster og meg allerede 8. april med bil til en for oss to ukjent familie på gård ved Kirkenær i Solør. Jeg husker også sørpen, spruten og dumpene. Søster Ida var bokstavelig talt helt rystet, hun gikk i 2. på Vinderen og hadde jo ikke fri! Mamma ble igjen med sin far, hun ventet baby i juli. Natten til 9. april gråt jeg og sov lite, for pappa skulle dra tidlig om morgen, og jeg skjønte ordet krig. Han tok på sin norske offisersuniform, han hadde følt på seg at det ble ufred. Nå var det krig. Siden vi bodde i nærheten av Elverum og Kongsvinger hørte vi lyden av bombing og skyting, så fly og tyske militære kjøretøyer, noen med presenninger over. Det oppstod de forferdeligste rykter om at de fraktet døde.. Det var kanskje ikke det heldigste stedet å bli evakuert til. Det brøt dessuten ut omgangsyke og poliomyelitt som det ikke fantes vaksinering mot den gangen. Men mor kom etter hvert. Vi gikk småturer og stakk opp karvekål som vi laget deilig suppe av. Det var begynnelsen til matauken vi skulle fortsette med lenge..

Tilbake til Slemdal skole. Jeg synes det ble mange vaksinasjoner en stund. Jeg har også inntrykk av at vi var altfor flinke til å skremme hverandre med skoletannlegen, vonde sprøyter syv ganger etter hverandre og slikt. ( Jeg husker Per med de pene krøllene besvimte i Pirquet-kø, men han ble modell for Vigelands englebilder i noen kirker). Å lese og skrive lærte vi, selv om min engstelse for det motsatte kilte i maven. Jeg husker ikke hvilken lesebok vi brukte. Men den hadde et kapittel om prinsessene Sipp, Sippsippenipp og Sippsippenippsippsurinsipp, som lykkeligvis ble gift med henholdsvis prinsene Skratt, Skratterat og Skrattskratterattskrattskruinskratt. I skrive- og regnebøkene våre kom det stempler med løve eller okser på når vi hadde vært flinke, eller gull- og sølvstjerner. Vi fikk bruk for blyanter, blekkhuset på pulten og penneskaftet. Håndteringen av det siste var nokså problematisk for meg som var kjevhendt. Det var bare tillatt å bruke høyre hånd. Men frøken Børke lot meg få fortsette med venstre fordi jeg hadde skadet den høyre hånden i en vrimaskin året før. Penneskaftet sprutet blekket i klatter over siden med løkkeskjønnskrift min. Men jeg lærte meg noen vridende metoder, og til slutt ble fylle- og kulepenner oppfunnet.

Når luftvernsirenene satte i, ulte det først ett kort forvarsel, så kom en rekke korte, skarpe tut for flyangrep. Da marsjerte vi ned i den trange tilfluktskjelleren hvor vi pratet litt og sang. Men noen ganger ble det varmt og så lite luft at vi måtte både tie og stå stille. Kanskje lurte lærerne oss? Til slutt kom det etterlengtete lange ulesignalet, faren over for denne gang. Vi forstod etter hvert at flyene som kom ikke var ute etter oss, men at de skulle bombe okkupantene og nazistene. Det gjaldt bare at de traff riktig og ikke datt ned. Lufttrykket og splintene fra tyskernes luftvernskyts ved Holmendammen, Akerhus, Ekeberg og andre steder var derimot farlige for oss og folk som var ute. Derfor var det sandsekker foran vinduene i alle tilfluktsrom. Jeg husker bare fra slutten av krigen en trist feilbombing da Gestapokvarteret på Victoria terrasse, UD nå, skulle tas. En hyggelige elektriker i Vinderen Elektriske butikken døde sammen med 24 andre. Han satt tilfeldigvis på en passerende bytrikk som fikk en fulltreffer.

(Risalleen, som ikke ferdiglaget, var skoleveien for oss fra Vinderen . Den ble kalt Gjennomgangen. (Når det skulle sprenges, ble en grind stengt og vi ble stoppet en god stund av ropet: "Varsku her!". Men ikke Helen som var forsinket. Tanken på å komme for sent på skolen, respekten var stor, gjorde at hun allikevel klatret over grinden og sprang idet stenspruten smalt - i en annen retning. Det kunne gå tøft for seg, ja. Selv sa jeg til Liv Gjestvold at hun var så liten at jeg kunne slå hodet ned i maven på henne, selvfølgelig spøkefullt. Da spratt hun rett opp og fiket til meg så smalt. Jeg ble skikkelig paff, og en nyttig erfaring rikere. (Hun bodde for øvrig i den gamle gårdsbygningen på Steinerud, og som ble omtalt i dette bladet. Hun vant senere sprint i skolenes landsidrettstevne etter krigen.)

(Lange skoleveier bidro ikke bare til sterke ben, men la også et godt grunnlag for samhørighet og vennskap, basert på felles grunnholdning, med front mot okkupantene og nazistene. Praten gikk mens vi trasket av gårde. Humoren kom av seg selv, problemene kom mer på avstand når vi kunne le, og vennskapsrøttene varer fremdeles.)

Ja, vi gikk og gikk. Tyskere møtte vi jo, men det affiserte lite, vi så tvers gjennom dem. (Unntatt da jeg oppdaget noen på epleslang i vår have en sen aftenstund. De kom nok fra Vinderen skole og hadde faktisk heller ikke lov å rappe frukt. Jeg ble så sint at jeg åpnet et vindu i 2. etasje, illskrek og kastet ut sølvgarnityret på mammas toalettbord. Aldri har jeg sett en gjeng tyskere i hvite jakker og grønne bukser hive seg over gjerdet så fort og forsvinne i mørket.)

Da Slemdal skole ble tatt av tyskerne ble det ordnet med omgangsskole rundt omkring i de ulike hjemmene for oss. En periode gikk vi bare annenhver dag. Det var ikke plass til hele klassen så frøken Børke tok halvparten om gangen. Så var det Jens Leegaards foreldre som trådte til og ga rom til alle hjemme hos seg i lengre tid.

Det ble stadig vanskeligere med mat. Men selv om den var krisepreget og snau var det ingen av oss som sultet. I slutten av 1940 ble rasjonene på sukker, kaffe og brød redusert, i likhet med såpe, korn og mel. Det var knapphet på det meste, med lange køer i for å få det vi hadde på rasjoneringsmerkene i butikkene. Havene ble spadd om til grønnsaksdyrking og potetjorder. Hadde man egne poteter på den måten eller en parsell å dyrke, fikk vi ikke rasjoneringskort for det. Folk "orget" og stod på for å skaffe seg det nødvendigste. I tomme garasjer bodde det høner, (og rotter) og villagriser, og vi dro rundt og samlet løvetannblad, vassarv og meldestokk til oss selv og kaniner i bur. Svartebørs fantes, med stive priser for dem som kunne betale for ettertraktede varer. Det var ikke lett å få sakene i hus heller. De nazistiske myndighetene kontrollerte at ingen transporterte saker de ikke hadde gyldige papirer på. Da rekvirerte de alt sammen, og arresterte folk. Å reise litt utenfor Oslo kunne vi heller ikke uten tillatelse. Personbilene var rekvirert, og de som hadde kjøretillatelse gikk på gassgeneratorer og ble fyrt med knott. De høyt oppe i okkupasjonsmakten brukte bensin. Radioene våre ble også rekvirert for at vi ikke skulle høre på usensurerte nyheter. Men noen modige voksne lyttet på nyhetene fra BBC fra godt kamuflerte gjemmesteder. I all hemmelighet og med fare for sitt liv ble informasjon spredt til gode nordmenn. Bernt Lund i Tuengen alle ble arrestert bare 17 år gammel, likeledes Eskild Jensen fra Steinerud, på selve bursdagen. Vi barn visste klokelig nok ikke særlig om det, men de var skummelt.

Jeg husker pappa hadde fått kjøpt en halv gris helt ulovlig, (jeg tør nesten ikke skrive om det den dag i dag). Kanskje hadde han byttet det med et eller annet andre trengte? I allfall ble jeg sendt bort til den gamle brannstasjonen på Smestad, der hvor veivesenet nå holder til, for å slipe kniver. Beskjeden hjemmefra var tindrende klar: "Du må ikke si et ord om grisen! Da tar de oss.". Da jeg hadde neiet og levert knivene til en stor, godslig brannmann var det første han sa: "Nå, har dere fått gris?" Jeg holdt på å falle om av forskrekkelse, men klarte å hviske frem: "Å nei, men vi har høner!" Jeg husker enda smilet hans da han ordnet slipingen. Jeg var helt medtatt da jeg kom hjem, men fikk ros.

Klærne vi barn brukte da er rart å tenke på nå. Innerst hadde vi et liv, en slags stroppeholder. Det var laget av lerret eller trikot og hadde seler. Det var forsterket med bendelbånd ned til de elastiske stroppene, som med en enkel klype holdt strømpene oppe. Når det var kaldt hadde vi hjemmestrikkete ullstrømper. De klødde som besatt når de var nyvaskete hver mandag. Mot slutten av uken var de noenlunde gått til, og noe mykere, men så var det på`n igjen, et tilbakevendende mareritt vi alle delte og husker! Strømpebukser var ikke oppfunnet, vi piker brukte skjørt og bluse eller kjole. Over hjemmesydde underbukser, de kunne være av flanell (!), alt ble tatt i bruk, hadde vi hjemmestrikkete ullbukser med strikk eller bånd oppe og nede. Denne påkledningen ga ofte gliper mellom strømpene og buksene. Om vinteren ble disse nakne stykkene lett tilholdsted for sne. Over livet hadde vi en trøye av trikot eller noe sånt, så bluse, jakke eller genser. Guttene hadde selvfølgelig bukser, av forskjellige mer og mindre spesielle typer.

Røde strikkeluer ble forbudt i 42. De var blitt et stille symbol for å være jøssing og god nordmann, og virket som en rød klut i øynene på nazister og okkupasjonsmakten. Sånt virker jo helt tullete i dagens frie Norge, men var det ikke den gangen. For okkupantene var det viktig å få podet inn blant sine løgnen om at nordmenn var begeistret for å få dem til landet vårt. Tegn på det motsatte var demoraliserende. En rød lue kunne føre til utvisning fra skolen, arrestasjon og det som verre var. En annen måte å få vist at vi ikke kunne fordra dem var å ikke sette oss ved siden av dem på trikken, selv om den var stappfull. Da denne stille demonstrasjonen ble oppfattet av dem den var rettet mot, kom det plakater om at man ville bli straffet hvis man ikke benyttet ledige plasser. Da broren min, tre år gammel, klatret opp ved siden av en tysk militær, lot jeg som om jeg ikke kjente ham. Da han oppdaget hva han satt ved siden av, satte han i det hylet og kastet seg gråtende inn til meg. Det var også full isfront mot NS-barn på skolen. For ikke å være alene i frikvarteret stod de sammen med andre i hirduniform eller med nazimerke. Vi snakket ikke med dem, og var ikke sammen med dem ellers heller.

Klær og skotøy ble snart mangelvare. Alt hva man kunne ha, ble sydd om, arvet, byttet og brukt om igjen. Mødrene hadde en stri jobb. Det dukket nå og da opp kremmere på døren. De solgte brett med nåler, synåler, strikk, tråd og av og til stoppegarn fra en innholdsrik liten kuffert. Det var spennende.

Det kom opp alskens erstatningsvarer, som papirklær og sko laget av fiskeskinn. Med knapphet på mat ble det laget all verdens erstatninger der også. Smør ble drøyet med mel, vann og mye annet rart, og tran som ble brukt til steking. Det stinket. Sjokolade og godteri var borte, men ikke søtsakelysten. Bruspulver med sakkarin var aktuelt. Jeg fikk en gang melasse på en lompe til aftens. Melasse er kufor, en "sirup" laget etter det som var igjen etter at sukkeret i sukkersaften var tatt ut. Smaken er guffen. Jeg hadde på en nattkjole av flannell, og den klissete melassen rant ut på og la seg over alt. Jeg husker panikken grep meg. Krisesåpen var også lite tess, den skummet ikke, men la seg som et grått belegg. Den dag i dag gleder jeg meg over å kunne bruke et skummende, duftende såpestykke når det trengs.

En gang i slutten av 1943 tror jeg, fikk vi suppe på Ullevål skole. Det var en gave fra den svenske Norgeshjelpen, aldeles vidunderlig. Vi hadde med oss kopper og krus av alle slag, de dinglet utenpå ranslene. Det var havresuppe kokt på ordentlig melk eller melkepulver, betasuppe og ertesuppe med litt svinekjøtt i. Vi stod i kø foran lærerne som øste opp fra spann hentet av sterke gutter. Men først fikk vi tran i medbragte skjeer, det var ikke fullt så populært, nei. Hvis noen hadde "glemt" skjeen helte frøken Børke fludiumet rett inn i munnen på unnaslunteren, og sånt ble det bli søl av . Siri klarte ikke snerken på havrevellingen så den fikk jeg, mens byggrynene i betasuppen ga jeg bort. Vi gjorde oss dessuten refleksjoner over sølingen når suppen ble øst ut. Det som ikke fikk plass i nesten rene krus rant over via småskitne hender og ned i suppebøtten igjen. Men vi var jo forbausende friske under okkupasjonen blir det jo hevdet.

Suppen var en meget velkommen hjelp fra Sverige, og ikke bare det. Det siste året kunne man til og med søke om å få støvler derfra, alt var så nedslitt I tillegg fikk vi av og til en pappeske med matvarer vi kunne ta med hjem. Det var en stolt følelse å kunne bidra til husholdningen. Det var messmør, knekkebrød, smør, kakao og mye mer, av og til selv en sjokolade. En lykke. Vi barn orget når vi så sjansen til det. Nesten hver dag etter skoletid måtte jeg ta melkeboken vår og levere tomme melkeflasker hjemmefra til melkebutikken til fru Sem Hansen, den var der hvor Vinderen elektriske er i dag. Var det noe igjen å få? Var det en kø som så lovende ut?. En gang fikk jeg stolt, uten merker, tak i kokt kujur i kjøttbutikken på Vinderen. Min far spiste med god appetitt før han spurte hva det var. Han ble veldig rar og blek i ansiktet og forsvant fort fra bordet. –

Hadde folk ikke beholdt humøret hadde ting vært atskillig verre.

Selvfølgelig lekte vi, mange av de samme lekene barn holder på med i dag. Paradishopping, gjemsel, titteren på hjørnet og slå på ring. Vi hoppet masse tau, byttet glansbilder, tegnet, hadde puttebok og minnebøker. Min har jeg fremdeles, med tegninger av det norske flagget og H–7 merket fra vennene mine. (Jeg har et nydelig et fra vår kjære frøken Børke fra Vinderen skole 29. november 1942, det publiseres bare i manuskriptet her:

Så telles jeg altså blant dine venninner –
Du verden, hvor stolt jeg er!
Alders- og annen forskjell forsvinner,
Vi kommer hverandre så nær.
Din ubegrensede tillit og tro,
Din hjelpsomhet, ærlighet, flid,
Ditt smil, ditt humør bygger sterkeste bro
Mellom oss til evindelig tid!

Din frøken.

I boken min har jeg også bilde og minne fra en liten Sonja Haraldsen.

Etter hvert ble det ble turer, på ski, skøyter og sykler da vi kom så langt. Vi fisket rumpetroll i sesongen for det i Gaustadbekken. En vinter presterte to av oss (Siri) å gå gjennom isen helt til skuldrene ovenfor fossen der, men ble bare våte på støvlene. En gang skled vi i grålysningen på buksebaken ned den våte, den gang veldig bratte og islagte Blindernbakken, på vei til Ullevål skole (5 km tur/retur hver dag). Det var også lærer Lyssand, vi skimtet at han gikk armgang i rekkverket til høyre. Først skled bena hans, så kom resten, rytmisk og fint. Vi fikk lov til å ta sparkene hjem for å skifte.

Bro-bro brille var fast i bursdager. Det var bare litt dumt til slutt å spørre om vi ville ha appelsin eller banan, frukt fantes det ikke å få kjøpt. De med epler fra haven delte med hverandre og hermetiserte. Hadde vi vært så heldig å få tak i egg, ble de oppbevart på noe som het vannnglass. I glede over en "orget" bolle med egg begynte jeg å deklamere: "Det var en kone på landet, hun hadde en høne blant annet, å legge egg ….." da snublet jeg, alt knust. Inklusiv meg, som ikke klarte å stoppe gråten. Men bak blendingsgardinene rundt om ellers var det ingen radioer, ingen barnetime. TV, det ante vi ikke hva var, for ikke snakke om PC-er, playstation eller DVD’er. Hjemme hadde vi hyggelig høytlesing. Jeg husker Salomos miner, veldig spennende, Krig og fred i Tostrups gate, da lo vi godt og så var det Gyldendals Gode Pike- og Guttebøker og Tarzan. Ukeblader var også populære, med Knoll og Tott med Kaptein Vom, Finbech og Fia og mye annet.

Jeg leste en føljetong fra boken Que Vadis, meget spennende om Lydia, slaven Ursus, Petronius og keiser Nero. Så oppdaget jeg til min store glede at den stod i bokhyllen, og jeg behøvde ikke å vente mer for å få vite hvordan det gikk! Det var en storartet oppdagelse. Så takket være et ukeblad ble jeg lesehest. Hjemme hadde vi også mange operaplater som ble spilt og forklart. Apropos blendingsgardiner. Jeg var blitt så vant til dem at da freden kom og de ble brent i triumf syntes jeg det var litt nifst uten, folk kunne jo se rett inn til oss!

19. desember i 1943 eksploderte et ammunisjonslager på Filipstad. Smellene hørtes og ble merket over hele Oslo. 24 nordmenn ble drept. Min søster og jeg var på besøk hos en tante i 5. etasje et stykke ned i byen. Først flammet himmelen opp i et rødt lysglimt, så ristet hele huset i et kraftig smell. Så kom det ett til, så kraftig at vindusrutene sprang. Vi pilte ned trappene mens vinduene der singlet etter smellene som kom. I kjelleren kom det mange folk, og ingen skjønte hva som stod på. Men det var ro og vennlighet, ingen skadet og ikke noe hysteri. Senere kom pappa og hentet oss. På veien hjem til Vinderen, på jordet der Chateau Neuf står nå, flammet natthimmelen plutselig opp igjen. Pappa dyttet oss ned i den sørpete grøften og la seg over oss. Men eksplosjonene var blitt svakere, uten noen splinter. Vi trasket dyvåte hjem alle tre. Mamma var nok glad over å se oss, Når ting skjedde ble begivenhetene neddramatisert , så engstelse ikke fikk overtaket.

I en springmarsj under flyalarm fra Sentralbanestasjonen, den gang Østbanen, bar pappa bror Sverre, 3 – 4 år. Sammen med mamma, Ida og jeg dro vi oppover Prinsens gate. Det hadde gått rykter om at Østbanen skulle bombes, så vi hadde ikke gått i tilfluktsrommet der. Så kom det en klakkende lyd fra hustakene rundt omkring, og splintene fra luftvernet gnistret i gaten. Vi stod lent opp mot noen sandsekker utenfor Hovedpostkontoret, barna innerst. Så sprang vi videre og kom inn i forgangen til Telegrafbygningen. Jeg pep at jeg at jeg var litt svimmel, og fikk grei beskjed: "Der borte står noen tyskere. Hysj, de skal ikke se at du er redd". Det hjalp. Sverre tenkte på sin kjære dadda: "Stakkars, hun er alene hjemme hun!". Så var det å traske gjennom undergrunnstunnelen og komme seg hjem til Vinderen.

En mørk aften i 1941 lekte jeg hos en venninne i Charlotte Andersens vei da det ringte på døren, og vi åpnet. I den blendete, mørke entreen sto to – tre menn i frakker og med hendene i lommen. De spurte på gebrokkent norsk om Erik Graff Wang var der. Tyskere. Han hvilte middag og spratt opp, jeg så at han var redd. Han hadde akkurat fått stappet noen illegale papirer ned i en dukkevogn. Han ble ført ut av mennene, og ba sin datter at hun måtte fortelle mor som var på landbrukskurs hva som hadde skjedd. Fra fotografier lenge etter kjente jeg igjen den ene av de skumle mennene jeg stirret på i entreen. Han het Siegfrid W. Fehmer, gruppeleder i det tyske sicherheitdienst i Norge. Han hadde medvirket en rekke ganger i grove torturhandlinger mot politiske fanger. Han ble dømt til døden og skutt som krigsforbryter i 1948. Den andre må ha vært Heinrich Fehlis. Han var også gestaposjef og begikk selvmord i 45.

Jeg løp hjem fire hus unna, pumpende på dynamolykten min for å se i mørket. Faren min forsvant ut av huset som et lyn, og var borte en tid. "Onkel" Erik var en venn fra Krigsskolen, hvor de hadde gått sammen med kronprins Olav. Onkel Erik ble tatt som gissel, men overlevde i fangenskap i Norge.

I august 1943 ble pappa lagt inn på Revmatismesykehuset. At Hitler hadde gitt ordre om at norske offiserer skulle arresteres og sendes til Tyskland ante jeg ikke. Jeg fikk ligge i pappas tomme seng, det var solskinn husker jeg den morgenen. Men jeg våknet av noen rare rop utenfor huset vårt. Det var omringet av seksten tyske soldater. Mamma i morgenkjole gikk ned og åpnet døren for en offiser. Han var brysk og spurte hvorfor hun hadde åpnet så sent, det gjaldt pappa naturligvis. Mamma lot som hun ikke forstod tysk, bare engelsk. Så lette de gjennom hele huset. For å komme opp på loftet var det nødvendig å ta ned en tung stige fra taket. Dette måtte mamma gjøre, og mistet den ned slik at en soldat ble sittende fast mellom stigen og veggen. Jeg ser det for meg enda. Mamma plukket ut patronene i mannens belte en etter en så han kom løs. Fordi min søster snufset litt sa mamma til offiseren at barna er redde, kunne han vise oss at det var grunnløst. To soldater, med hjelmer ned over øynene og maskingeværene pekende ned mot gulvet, marsjerte inn der vi satt i pappas seng. Mamma takket for at vi nå skjønte de ikke var farlige. Jeg husker at jeg smilte langt inni meg fordi jeg syntes de så veldig dumme ut.

Men jeg smilte ikke da de 16 hadde omringet sykehuset og kom med pappa. Han tok på seg den norske offisersuniformen som jeg ikke hadde sett siden evakueringen tre år tidligere. I min rasende fortvilelse ville jeg kaste et tannglasset fylt med vann, fra barneværelset i 2. etasje i hodet på soldaten som stod vakt nedenfor. Men jeg ble stoppet av en venninne: Du må ikke gjøre det, de kommer til å hevne seg på onkel Fredrik Da brast det for meg, tårene fosset. Å være avmektig er en knusende vond følelse. Den var jeg ikke alene om i det okkuperte landet vårt.

Klasserommet vårt på Universitetet var et auditorium med amfi hvor vi satt med et notatbrett ved siden av oss. Vår fremragende klasseforstander fra 4. klasse av, lærer Th. Lyssand, satt nederst bak en benk. Den hadde en slags utslagsvask. I et øyeblikk han var ute begynte det. Sven Sønsteby, tegneren, og en annen gutt satt en klype på vannslangen som hang ned fra vasken, og skrudde på kranen med full guffe. Slangen sprakk ikke, men selve kranen sprang ut av røret sitt, og vannet som fosset utover var det ikke mulig å stoppe for oss. Det stod ganske høyt på gulvet da lærer Lyssand stod i døren. Han mistet krisehatten sin på gulvet. Siden den var laget av et slags papirmateriale sank den hurtig sammen mens den drev bortover i vannet. Sommerskoene hans kunne lidd samme skjebne. Selv om de var laget av fiskeskinn var det ikke å stole på. De ble tatt av før han vadet inn med høyt oppbrettete bukseben. Hvordan det hele endte er det andre som må redegjøre for. –

Det var et stort hell for klassen at vi fikk en lærer som Lyssand. Vi brukte ikke fornavn den gangen, jeg kan enda bare forbokstaven, Th(oralf). En pedagog av den gode, gamle skole. Han var også klokker i Ris Kirke, og hadde i sin tid arbeidet med at den ble reist. Vi pugget følgelig salmevers og bibelhistorie i tre år, men det hadde vi ikke vondt av. Vi lærte mye annet også.

En gang hadde den flinke og snille Alexander gjort ferdig et som alltid riktig regnestykke på tavlen. Da skjedde det noe uventet. Han tok den altfor våte svampen for å tørke av tavlen , lente seg over den sittende lærer Lyssand og vred den over den skallete issen. Krittvannet rant nedover. Han reiste seg rolig opp, kastet et raskt blikk på Alexander og fiket til ham, Alexander bukket lett, og begge gikk og satt seg på sine respektive plasser. Det var det.

I. februar 1945 ble lederen for sikkerhetspolitiet og hirden, Karl Marthinsen, likvidert av hjemmestyrkene ved Farmasibygget på Universitetet, foran det gamle brune trehuset som ligger der fremdeles. Det var frikvarter og vi lekte gjemsel. Jeg stod bak en grå lysstolpe og så over lageret med oppskåret torv som ble brukt til å fyre med, mot Blindernveien. Det kom en bil, det var ikke så mange av dem den gangen. Brått var det to. Jeg så først et stort, blåaktig lysglimt, og så kom det flere kraftige smell. I den første bilen mener jeg at jeg så et menneske synke ned. Så kom en mann, sjåføren antagelig, som flyktet i vill fart mot torvbrikettene i min retning, og kastet seg ned blant dem. Det kom noen skudd til, og bil nummer to forsvant i en fart. Dødsangsten jeg så i ansiktet hans og i kroppsbevegelsene gjorde dypt inntrykk og sitter fast i hukommelsen.

Så kom noen lærere og skysset oss hurtig innomhus. Jeg husker mine foreldre hørte godt etter da jeg kom hjem. Så snart min mistanke om at han som ble drept var nazist var ikke opplevelsen så skummel lengre. Samme aften var jeg på Voksenkollen stasjon for å gå på skiskole. På en båre så jeg noen støvler stikke ut og skjønte at det måtte være noe tysk det også. Det tok jeg ganske rolig. Det grusomme kom senere. 37 nordmenn ble skutt som hevn.

I ettertid forstod vi hva vi egentlig hadde sluppet av tvang fra okkupasjonsmyndighetene. De gjorde et kraftig forsøk på å få våre lærerne til å oppdra oss i den nye nasjonale ideologien tyske barn lenge var blitt innpodet. Da protesterte 12.000 norske lærere, de ville ikke tvangsnazifiseres, hverken seg selv eller oss. Mange av dem ble sendt til harde arbeidsleirer i Kirkenes, og kom ikke tilbake før i slutten av 1942. Blant dem lærer Haug på Vinderen skole. Foreldrene samlet seg også. Selv for Departementet ble det umulig å arrestere en halv million protesterende foreldre.

Vinteren 44 - 45 kom gode nyheter, igjen ad omveier, om alliert invasjon i Normandie i Frankrike, med harde kamper, også for russerne fra øst, mot tyskerne. Frem og tilbake svingte det, men stadig fremover mot Berlin og Hitler. Selv de sensurerte avisene kunne ikke juge seg fra det. Jeg var redd for at det skulle bli slike kamper i Norge også. Det var så mange væpnete tyskere her, kanskje de ville fortsette krigen. Sånn uro satt i meg. I -44 så jeg russiske krigsfanger i en leir på Tjøme. De var tynne, uten hår og elendig kledd. Vi barn fikk kaste matpakker over piggtråden til dem, og de sendte tilbake nydelige små fugler og annet de hadde skåret ut i tre. De gikk nok en enda tristere fremtid i møte. -

I nattens mulm og mørke
vandrer Haug og Børke
Baketter Hansen og Lyssand går
Her blir det smasking så det forslår.
Haug gir Børke et kyss på kinnet
Da blir Børke så lys i sinnet
Hansen og Lyssand går bak og ler
Nå gidder jeg ikke å dikte mer

(Ovenstående ble forfattet av min søster Ida, oppkalt etter vår oldemor, søsteren til Jonas Lie. - - - Vi var oppskjørtet flere av oss over at Børke og Haug snakket så meget sammen i frikvarteret nå de skulle passe på oss. Umoralsk.)

Fra 24. april ’45 skrev jeg dagbok som jeg har tatt vare på. Den handler svært mye om mat, hva vi hadde til middag hver dag og sånt. Det ble mye godt! 26. april hadde jeg glemt suppekoppen. Men 28. april var det store nyheter: "Tyskland kapitulerer! Hurra, hurra. Hitler er visst død også. Hurra! Alle var helt gærne hos oss. Vi hoppet og danset og hylte av alle krefter. Det kom gjester. Pappa stakk hull på champagneflasken sin. Alle skålte og brølte, hylte, plystret og hvinte og hadde musikk på full fres. Hurra! Hurra!!!!. 29. april: "Hitler er bare døende. Men det er bra nok. Det var bare rykter om at det var våbentilstand i går. Det var bare sprøyt, bare tull. Mamma og pappa sov lenge. 30. april: Hentet noen varer. Hadde med Sonja. Hørte om noen uroligheter i Eggedal.

Så et hopp: 4. mai. Tyskerne har kapitulert i Holland og Danmark. 7. mai: Hurra, hurra, hurra!!!!! Våpenstilstand i verden. Rev ned blendingsgardinene. Mamma og pappa var borte hele dagen og kom igjen kl. 9. Hushjelpen vår fikk fatt i 2 radioer (!) og vi hørte på nyhetene. Gutzeitene og Heibergene kom hit for å høre på nyhetene. Ida og jeg var oppe til 10 på 2.

8. mai: "Festlig dag!!! Alle flagget, jublet og gråt. Hos Thoresen, (lengre ned i Tuengen alle) hadde hjemmefronten holdt til et helt år uten at vi hadde merket det plukk. I dag ble flere 100 hjemmefrontmenn rustet med våpen der oppe. Biler kjørte frem og tilbake hele tiden. Vakten ga småbarna sjokolade og jeg ble fotografert to ganger. Ida og jeg fikk slippe helt foran huset til Thoresen. Der var det masse mat, våpen og folk. Senere så vi flyene med representantene kom. Et fly var kjempedigert. Det var hvitt med norske og engelske flagg, det seilte så flott og majestetisk på vingene. Til middag var det lapskaus. Etterpå hørte vi Churchills tale og kronprins Olavs i radioen. Vi sang ja vi elsker og kongesangen. Hr. og fru Boe var her, og tante Ella og onkel Jacob. De kom igjen senere på kvelden. Vi fikk bløtkake. Så hørte vi Kongen tale!!!! Senere kong Georg. Etterpå brente vi alle blendingsgardinene oppe hos nabo Hansen. Ida var en tur i byen. Stemningen var ubeskrivelig.

9. mai. Masse hjemmefrontsmenn hos Thoresen. Jeg syklet til byen med pappa, Sverre og Ida. Det var stappfullt på Karl Johan. Folk stod som sild i en tønne og rikket seg ikke for biler en gang. Vi satt syklene fra oss og var å så på livet. Stappfulle biler med hujende og syngende unge kjørte i et kjør. Hele Grand- og Bristolområdet var sperret. Norske og tyske holdt vakt. Hørte på nyhetene om aftenen. En stor nazi var tatt og bragt til fengslet i en gammel lastebil. …. Kom. Vi lånte bort en sovepose til hjemmefrontmennene.

Fikk autografer av hjemmefrontmenneskene på Karl Johan. 11. mai. Bilen vår kom tilbake 13. mai: Var sammen med Sonja og fru Haraldsen til barnegudstjeneste i Holmenkollen kapell. Var senere i byen og så på flåten som kom. Jeg begravet en liten linerle og var på speidermøte. På tilbakeveien fikk vi 10 autografer av engelskmenn. Kronprinsen kom hjem!

14. mai. Fikk fri fra skolen for læreren vår var opptatt. Pappa hadde fått tak i en geitost.

15. mai. Var på skolen igjen. Var på speidersamlingsmøte i byen.

16. mai øvet vi oss på å gå pent på skolen. I dagboken står det at jeg tok en tur og kjøpte kruttlapper.-

Så skulle 17. mai feires, for første gang på 5 år. Vi elever på Vinderen tok 8.15-trikken ned til byen. Regnet pøste ned. I over en time stod vi på Youngstorvet og ventet i regnværet. Da startet et enormt tog oppover Karl Johans gate og opp til slottet hvor kronprinsens stod. Vi ropte opp og han vinket. Så gikk vi til Tullinløkken hvor vi fikk 3 pølser og to rundstykker hver. Så gikk vi til Majorstuen og tok trikken hjem for å skifte litt. Det ble privat feiring rundt om, skolen hadde ikke noe offisielt program.

De følgende dagene hjalp Siri og jeg lottene på Hippodromen Der hadde det vært tyskere inntil nylig. Siri og jeg gikk på skogstur til Bånntjern med hver vår hund som vi passet. Blant trærne kom det plutselig tre tyske offiserer til hest, i full galopp. De gestikulerte og bar seg og det var nifst, og det var en del tyskere som hujet lengre borte. Vi snudde og løp før de hadde fått øye på oss.

En dag var det speidertur til Skaugumåsen. Vi hadde øvelse i førstehjelp. Vi fant Babben liggende på bakken. Hun hadde på seg lange grå bukser, vindjakke og montgomery-lue. På maven hennes lå en lapp hvor det stod: Montgomery er falt på sin post, bær ham hjem, vi måtte legge bekkeblom på maven hans. Så måtte vi lage en båre. Vi vrengte jakker og puttet stokker inn i ermene og løftet Montgomery opp. Så røk den ene stokken og vi måtte begynne på igjen. Så løftet vi Montgomery opp på båren for annen gang og gikk av gårde. Ida kom flyende med en diger bukett bekkeblom og la på maven. Vi måtte ned en steinrøys, og Mongomery var så redd som han aldri hadde vært før. Vi fikk ros for båren.

4. juni hadde vi fri fra skolen for 7. klasse hadde eksamen. 6. juni gikk jeg med speiderdrakt på skolen. Siri og jeg gikk til byen og så på alt det rare som ble satt opp for dagen etter. 7. juni ble en rått gøyal dag står det i dagboken min. Vi var i fulle speideruniformer, tok kvart over åtte-trikken til Ankertorget og stilte opp. Så gikk vi videre til Henrik Ibsens gate, stilte opp der og stod i tre timer. Det ble kastet en mengde konfetti og det var gøy. Så kom endelig Kongen. Først kjørte en rekke biler, tanks og biler med kanoner. Så kom Kongen med Kronprinsessen ved siden av. I en annen bil kom prinsessene og prinsen. Han var strålende, men prinsessene så sure ut.. Da vi kom til Ankertorget igjen lusket vi av gårde oppover byen. Vi fikk sitte på med en luftvernbil rundt om i byen. Siri var med.. Etterpå var vi oppe hos tanten til Siri, for vi skulle på et visst sted. Så gikk vi og stilte oss opp utenfor slottet. Da kom Kongen, kronprinsessen, kronprins Olav, prinsessene og prins Harald ut på verandaen under øredøvende jubel. Så gikk vi hjem. Trikken stod. Var hos Siri til Aftens. Vi trente i førstehjelp på Nils-Claus. Vel hjemme la vi oss. Men litt før klokken tolv vekket Friedel oss for at vi skulle se fyrverkeriet. Det var kjempelekkert. Lysende kuler og skjønnedryss og noen rare kometer. Det så ut som om byen brant.

I 1946 meldte jeg meg på en nytt NRK barneprogram: "Våkne unger vet det", etter mønster av det amerikanske "Quiz Kids". Jeg ble tatt ut til den første sendingen, under ledelse av den kjente Lauritz Johnson. Ett av spørsmålene var: "Hvem var utenriksminister for Norge under krigen?"

Jeg svarte at "Sånn i begynnelsen var det Halvdan Koht, men han flauset seg ut, så under selve krigen ble det Trygve Lie". Dette var en sending som gikk rett ut på nettet .Jeg skulle til å legge ut noe mer, men ble stoppet av grimaser fra onkel Laurits. Armene hans gikk opp og ned og han signaliserte stopp. Jeg ble litt forvirret, dette var jo noe jeg hadde hørt hjemme, og hva så? Jeg sa selvfølgelig ikke mer om dette spesielle temaet, Men jeg husker at gjennom glassvinduene så jeg at de som ordnet med teknikken brølte av latter. Etter sendingen kom mange ut fra kontorene sine og lo veldig de også, og pratet med onkel Laurits og meg. Mine foreldre lo der hjemme, og frøken Børke og mange andre. Det jeg hadde sagt på direkten i radioen var det mange som mente, uten å kunne si det høyt.

Etter denne affæren var jeg en hel del med i barneprogrammer, men aldri mer på direkten. – Ett av disse var med den amerikanske ambassadøren Bay. Etter tre måneder med engelsk hos frøken Børke sa jeg at jeg snakket engelsk. Gjett om jeg angret da jeg ble tatt ut til å møte ambassadøren!
Han spurte: Who discovered America? En som kunne engelsk flytende svarte: Christoffer Colombus. No, sa jeg, Leiv Erikson discovered America. Frøken Børke strålte og ga meg fluksens M i engelsk!

Vi hadde også en søt lærerinne i håndarbeid. Hun fikk tak i noe plast og vi sydde toalettmapper mens hun leste høyt for oss. Hun hadde alltid på seg et mellomblått forklæ med hvite ruter og var veldig blek og gråhåret. Vi lærte også franske skjortesømmer og broderte bokstaver mens vi satt i brakken som tyskerne hadde satt opp mot Ivar Asens vei. Hos lærer Lyssand hadde piker og gutter pappsløyd.

7. klasse 1946/47 på Vinderen skole

I 1947 så jeg for første gang to indiske damer kledt i nydelige sarier i melkebutikken på Vinderen. De hadde stort, sort hår og var sammen med Sigrid Lund nede i Tuengen alle. De smilte til meg for jeg så nok litt overrasket ut. De bodde hos fru Lund, og den ene var visst helseminister i regjeringen til statsminister Nehru, i India., som nettopp var blitt selvstendig.

Torsdag 29. mai 1947. Bibelhistorie og atter bibelhistorie på skolen. Hadde pappsløyd hos Lyssand sammen med de andre pikene i klassen. Lager fotografialbum.

Fredag 30. mai. Var på skolekjøkkenet på Tåsen og laget fleskepannekake og rabarbrakake. Hele klassen ble fotografert på skolen. Jeg skal dikte sang til skolekjøkkenet neste fredag. Da skal vi ha gjester, nemlig frøken Børke, Lyssand og overlærer Ramdahl.

2. juni Hadde tre timer håndarbeid i stedet for 9 timer tegning. Jeg fikk gå etter to timer for jeg ble ferdig med blusen.

4. juni. Jeg har diktet prolog til skolekjøkkenets eksamensfest, og en fin sang. Her kommer vi unge. Var i byen og kjøpte plastikk til toalettvesken jeg skal sy hos frøken Larsen. Hun har hvitt hår, hvitt ansikt, tynn og har alltid mellomblått ermforklæ med hvite ruter og er snill. Leser høyt for oss når vi syr.

6. juni. Begynte på plastikkbadevesken. Hadde det råkos på eksamensfesten på skolekjøkkenet. Gjester var herr og fru Ramdal, frk. Børke, frøken Legernæs og lærer Lyssand. Menyen var bankebiff og rabarbrakake. Jeg var så heldig og fikk lage desserten. Talen min ble holdt, og sangen min ble sunget 2 ganger . De klappet alle sammen og jeg var veldig flau. Frøken Børke hadde laget en morsom talesang på My Bonnie is over the ocean. Alle sang refrenget. Sangen sluttet med noe sånt som: Dere slutter osv. osv., men "kom ned til første til meg!" Overlæreren og fru Nitter og Lyssand holdt også tale. Vi ble fryktelig lattermilde alle sammen, for frk. Børke sa at hun var så bedrøvet over å skulle skilles fra oss så maten vendte seg i munnen og hun fikk ikke svelge. Vi lo for vi tenkte på den seige biffen. Etter middag stod vi og spiste restene alle sammen, de fleste stod med en biff i hånden. Da kom Lyssand for å si adjø. Han hadde ikke tid til å drikke kaffe en gang. Vi var nokså fortvilet over biffene. Veslemøy skyndte seg å legge sin fra seg i vår oppvaskkum, og etterpå glemte hun den. Jeg fant den og spurte hvem som eide den. Veslemøy var ikke til stede, og jeg kastet biffen. Men to minutter etter kom Veslemøy og etterlyste biffen sin. Da holdt vi på å få latterkrampe alle sammen. Jeg var igjen en stund etterpå for å vaske opp kaffekoppene. Jeg fikk takk.

7. juni. Hadde det hyggelig i engelsktimen med frøken Børke. Jeg måtte lese prologen om igjen og sangen ble sunget.

21. juni 1947 hadde vi vår lille avskjedsstund med Lyssand i klasseværelset. Vi hadde en klump i halsen alle sammen Jeg holdt den versifiserte talen min. Lyssand holdt på å grine og fikk manuskriptet. Og han tok meg i hånden og takket. Etterpå hadde vi altså fest i gymnastikksalen, som for anledningen var fint pyntet. Først jeg, så Jorunn, så Siri og til slutt Ole Christian leste opp stiler. Jeg sa opp "Da jeg holdt foredrag". Det var en protest mot et aktuelt forslag om å eksportere norske fjordinger til Polen.

Så ble vidnesbyrdene delt ut, og vi var ikke lenger elever ved Vinderen skole.

Samholdet og vennskapet i vår klasse fra 1940 er så sterk at fellesskapet varer den dag i dag. Vi møtes ofte et par ganger i året. Røttene fra krigens dager har nok gitt oss mye av denne følelsen vi har til har til hverandre, 65 år siden skolestart. Men tro ikke at vi bare mimrer om okkupasjonsfortiden når vi sees! Vi gleder oss stadig over livet som det er, og over hundreårsjubileet til Vinderen folkeskole. Gratulerer så meget! Vi ønsker elever og lærere til lykke med feiringen og bidrar litt med denne beretningen om vår tid som elever ved skolen i krigsårene 1940 – 45 og frem til 47).