Ole Ramdahl var overlærer ved Vinderen Skole fra årsskiftet 1945-46 til han gikk av med pensjon.

Han var født i Halden i 1896 og vokste opp som yngstemann i en stor barneflokk. Allerede som ung likte han å lese og studere. Men også idretten lå hans hjerte nær både som aktiv og som tilskuer til idrettsarangementer, ikke minst fotballkamper. Roing, boksing og turn var idrettsgrener han deltok aktivt i.

Etter artium i Halden, dro han til Oslo og gikk Krigsskolen. I 1918 var han som kadett i Drammen for å se på en fotballkamp. Der møtte han så sin kjære "Siggen", som senere ble hans kone.

Han fortsatte ikke på en militær løpebane, men tok lærerskolen og statens gymnastikkskole. Begynte så som lærer. Først i Langesund, senere ble det Fredrikstad, Nordstrand og Smestad skole.

Han tok flere studiereiser i utlandet, studerte ved Universitetet i Oslo, og ble Cand.econ.

Men så skjer det som ikke skulle skje: den 9.april 1940 angriper Tyskland Norge, og løytnant Ramdahl blir mobilisert. Men før fremmøtet sørger han for at hans lille familie kommer seg ut av hovedstaden.

Det varte ikke lenge før tyskerne overtok styre og stell. Og han gikk tilbake til lærergjerningen.

Så kom ordren om at alle norske offiserer skulle møte for tyske myndigheter. Han ble advart om mulig deportasjon og gikk i dekning. Skulle han rømme til Sverige ? Nei det ville være for risikabelt for kone og barn. Etter nøye overveielse bestemte han seg for å melde seg for de tyske myndighetene. Han ble sendt til Jørstadmoen ved Lillehammer, og noe senere satt fri.

Men det skulle ikke vare lenge før nye arrestasjoner var pågang. Den 20-03-1942 kl 0800 ble han hentet av statspolitiet og sendt på Grini. Hvorfor? Jo, lærerne ville ikke samarbeide med tyskerne og nazistene.

Dette var begynnelsen på seks måneder med mye savn og lidelser. I sin dagbok forteller han litt om hvordan han hadde det på reisen til Kirkenes. Sitat: "Femti mann stues i hver kuvogn på jernbanen, hulter til bulter i mørke, sitter oppe på hverandre, dørene smelles igjen. I Trondheim lastes vi om bord i båten Skjærstad. Vi stappes ned i skipet under forhold som vanskelig kan beskrives, men må opplevelse. Avgang til Tromsø 25-04-1942 kl 0200 i nattemørket, livbelter på, vaktskip skyter på en drivende mine uten å treffe.

Reisen går videre fra Tromsø til Kirkenes i konvoi med ti skip. Vi får ikke sove, sitter oppe med livbelter på – russiske u-båt fly beskyter oss. Fremme i Kirkenes. Nå skal vi nå bunnen i vår fangetilværelse, stikker nesa innenfor, Herre Gud, skal vi for alvor bo der – jordgulv, lemmer og ingen vinduer, russere kastes ut og vi lempes inn, men 100, ja tusenvis av mus og rotter blir boende der. Hardt arbeide på kaia, alltid sultne ,sykdom herjer og ingen legehjelp å få, stadig flyalarm." Den 10-09-1942 sluttet han dagboka med disse ord.: "Og nå er det bare en ting vi ønsker og ber for, det er å få være fri og få fred. "

Etter at han kom hjem gikk han inn i illegalt arbeide. Det besto bl.a. i å skjule og hjelpe mennesker som var på flukt fra tyskerne, og i å distribuere hemmelig aviser med nyheter fra BBC, London. Sigrid lyttet i smug med høretelefoner på en militær radio, stenograferte siste nytt og skrev dette ut på maskin.Alt dette var meget farlig, med livet som innsats.

Det skulle imidlertid ikke vare lenge før han igjen måtte gå i dekning. Hans beste kamerat, Svenning, ble arrestert på vei hjem fra kontoret, og senere skutt på Victoria Terasse, GESTAPO sitt hovedkvarter. Ingen visste hva og hvor mye han hadde røpet under tortur, før han ble skutt, så det var best å være forsiktig. Men, tyskerne hadde ikke fått noe ut av ham.

Endelig, den 7.mai 1945 : FRED I NORGE ! En ubeskrivelig følelse, kan ikke beskrives – må oppleves ! Nå var alt bare glede.

Dette var en fin tid. Det var fred og han hadde fått sitt ønske oppfylt om å bli overlærer på Vinderen Skole.

Ved årsskiftet 1945-46 flyttet familien fra Pilestredet til Haakon den Godes vei 17, nærmere bestemt overlærerboligen på Vinderen Skole.

Med stor energi tok han nå fatt på sitt nye arbeidsområde. Her var det mye å gjøre. Fem års okkupasjon hadde satt sine tydelige spor på skolen. Penger til oppussing ble det bevilget lite av, og ønsket om å fjerne tyskerbrakka hvor det var undervisningsrom lå langt frem i tid.

Mesteparten av dagen tilbrakte han nok bak kontorbordet, opptatt med å administrere det hele. Men han grodde heldigvis ikke fast der. Ikke sjelden tok han en runde i skolegården i det store friminuttet, og pratet med både elever og lærere.

Kontakten mellom foreldre og skolen var også et felt han ønsket å gjøre noe med. Den måtte bli bedre, mente han, til fordel for begge parter.

Det var ikke mange timer han nå hadde i klasserommet, men de få timene han hadde satte han pris på. Han var glad i barn, og likte å være med på å forme de til voksne ansvarsbevisste mennesker.

Trafikken forbi skolen økte, og ikke minst på den farlige Slemdalsveien som mange av barna måtte krysse på vei til og fra skolen . Han var redd for at det en dag skulle skje en ulykke her. Problemet ble løst ved at man opprettet en skolepatrulje som fikk til oppgave å stoppe bilene slik at barna trygt kunne krysse veien.

Nye tanker i tiden var også at guttene og jentene byttet noen av timene i sløyd og skolekjøkken, slik at jentene fikk prøve hammer og sag, mens guttene inntok skolekjøkkenet.

Norskfaget lå hans hjerte nær. Så på fritiden skrev han ett par lærebøker og oppgavebøker i norsk.

I dag snakker man ofte om hvor vanskelig det er å være lærer, rampete elever o.s.v. Problemene er kanskje større nå enn før? Men jeg husker at det også den gang var lærere som ikke klarte å holde orden i klassen. Overlæreren måtte da gripe inn og skape ro i timen.

Han var stolt av sin skole og elevene som han alltid snakket pent om. Han hadde mange gode år på Vinderen skole. Jeg sitter igjen med inntrykk av at han var godt likt av elever, foreldre og lærere.

Han pensjonerte seg et par år før tiden og flyttet til Thaulows vei 7. Her bodde han i over tyve år sammen med sin kone og nøt sitt otium.

Etter at han mistet sin kjære "Siggen", tok han opp igjen sitt gamle medlemskap i Frimurerlosjen. Det at han hadde lengst fartstid i losjen var han meget stolt av. Vennene her kom til å bety svært meget for ham de siste årene.

Etter et slagtilfelle kom han seg aldri helt. Han sovnet rolig inn på Diakonhjemmet 90 år og 5 måneder gammel, etter et rikt liv.

Veslemøy A. Ramdahl Ranum