Maj Voss’ små skoleminner
Johan Borgen, som vel har skrevet en av de mest sjarmerende skildringer fra sin barndom i Kristiania, sier noen kloke ord om dette med å ”huske”. Det rimer mistenkelig på fuske! Kanskje det. Allikevel vil jeg påstå at mine år på Vinderen skole var glade og lykkelige år slik jeg husker det. Siden jeg er født i mai 1920 skulle jeg vel ha ventet til 1927, men tro det eller ei min skolekarriere startet i 1925! Det gikk således til:
Min hjertevenninde Ragnhild var dessverre to år eldre og var dermed kvalifisert for skolestart i 1925. Jeg var utrøstelig, men Ragnhild fant råd. Hun hadde nemlig fått verdens mest reale frøken. Frøken Clara Getz, som raskt ble innviet i problemet: ”Jo, hvis den ellers så livlige lille Maj kunne love å sitte musestille?” Den som hver dag satt ved Ragnhilds side på tomannspulten og suget til seg visdom, det var meg.
Neste år var jeg seks og ikke til å stagge. Min mor snakket med den alvorlige Overlærer Schøyen og den muntre lærer Haug. Sistnevnte kom til kaffe på verandaen på Frøen og formalitetene var i orden.
I småskolen fikk jeg fru Helene Loe til klasseforstander. Jeg tror vi var circa 30 i klassen, gutter og piker, men kan ikke huske at fru Loe hadde noen disiplinærproblemer. Det første som skulle læres var å stille opp. To og to. Dermed lærte vi også forskjell på høyre og venstre. ”Da klokken klang”, Margrethe Munthes muntre sang er en eksakt beskrivelse.
Første time startet alltid med sang. Som oftest en salme. ”Milde Jesus du som sagde” var frøkens favoritt. Kristendomsundervisningen husker jeg som mild. Ved Påsketider særlig dramatisk med plansjer som viste Lidelseshistorien og Oppstandelsen. En muligens litt uheldig bivirkning var at vi blev mer fortrolige med Jødelands historie og geografi enn med vårt eget lands. Fru Loe hadde en ganske original metode når det gjaldt innøving av norsk grammatikk. Jeg husker særlig den unisone avsynging av vokalene: ”A-E-I-O-U-Y-Æ-Ø-Å”. Den besynderlige melodien sitter spikret fremdeles.
I eftertid har jeg nok tenkt at vår kjære frøken var noe partisk. Hun hadde utvilsomt gullunger. Siden jeg var en av de heldige som fikk deklamere og i det hele tatt utfolde meg, var jo jeg meget fornøyd. Men saken har nok en mørkere side. Ved samtaler i senere år med gamle elever har jeg forstått at særlig sjenerte og mer beskjedne barn, noen med store lesevansker (dysleksi var et totalt ukjent begrep), ikke ser tilbake på sine skoleår som en særskilt lykkelig tid.
Hvem kan glemme eksamensfestene i en gymsal pyntet med løv og flagg og med stort oppmøte av foreldre og småsøsken? En viss nervøs stemning hersket nok hos oss som skulle opptre. Mitt glansnummer var diktet ”Til Mor”. Som jeg husker det; lyrikk av uforlignelig skjønnhet. Og med en enorm appell til de mange mødre i salen. ”Kunne bare jeg deg lønne nu da jeg er bleven stor” - intet øye var tørt.
Robert Grieg fra parallellklassen hadde som en selvfølge monopol på sin onkel Nordahls patriotiske dikt. Roberts fremførelse på uforfalsket bergensk av ”Flagget” glemmes ikke.
Vinterens begivenhet var skoleskirennet på Øvresæter tjern. På hjemveien var det nære på at jeg ikke kolliderte med H.K.Høyhet Dronning Maud og hennes hoffdame. De var søte og børstet av meg sneen. Jeg glemmer aldri Dronningens grønne slør foran et hvitpudret ansikt. Selsomt. Men maken til slank midje!
Fra disse fjerne år i småskolen må jeg også ta med min intense forelskelse i klassens krølltopp og ubestridte tegnerbegavelse. Han var den selvfølgelige mester for jul og påskeutsmykning. Hans malerier på tavlen fikk frøkens påskrift: ”La stå”. Dessverre ødela jeg mine sjanser for år fremover da jeg en vakker dag skandaliserte den unge mann ved åbenlyst i skolegården å avlevere et kjærlighetsbrev på rosa barnepost. Jeg trodde han skulle bli glad. Det tok år før tilgivelsen kom, nu er vi de beste venner.
Storskolen, det var fjerde og femte klasse. Mange nye fag og tallkarakterer istedenfor den uskyldige ”fra skolen til hjemmet” med opplysning om flid, fremgang, orden, oppførsel. Nu var det alvor og Overlærer Hans Schøyen var ikke å spøke med. Jeg som alltid har vært leseglad likte meg storartet. Min eneste sorg var faget Håndarbeide med den elskelige, tålmodige frøken Larsen. Jeg var den eneste som ikke hadde lært å strikke hjemme og strevet enormt med felling og noe som het noe så uhyggelig som ”å strikke vredent”. Ved skoleårets slutt var det tradisjon at foreldre ble invitert til beskuelse av våre prestasjoner. Den fromme frøken Larsen gjemte alltid unna mine arbeider og jeg forstår henne.
I femte klasse skulle det avgjøres om vi skulle gå videre til Ris Høyere Almenskole. Prøvene i norsk og regning var enkle nok, men en alvorlig hindring for enkelte familier var at Akerskolene den gang var betalingskoler. Nu tror man kanskje at Vinderen skolekrets vesentlig besto av barn fra villaene i strøket. Som det fremgår av Harald Orvins ”Vinderen skole 75 år” var skolekretsen den gang enormt stor. Ikke bare omfattet den banestrøket, men også de nyoppførte blokkene på vestsiden av Kirkeveien (små toværelses leiligheter med WC i oppgangen) og Holmenkollbanens funksjonærboliger i Sørkedalsveien. Dessuten de fjerntliggende små stuer i Gaustadskogen og Sognsvann.
Hvor store skolepengene på Ris var, er jeg ikke sikker på, men for noen var de nok uoverkommelige. Jeg vet at Overlærer Schøyen var hjemme hos et par medelever og forsikret foreldrene om at han skulle sørge for friplass. Men nei. Det var bestemt at barnet fortest mulig skulle ut i arbeidslivet og bidra til familiens økonomi. Det var harde bud i Norge i 1920/30-årene, også på den såkalte Vestkant.
Til slutt en liten privat illustrasjon til disse små betraktninger. Min far var Innkjøpschef på Glommen Træsliberi/AS Hafslund og var så heldig som nygift å få overta den tidligere rektorbolig i Slemdalsveien 35 (guttehjemmet som lå der til 1920 og som det er skrevet om i tidligere skrifter fra Vinderen historielag var blitt funksjonærbolig). Jeg er derfor vokst opp med enorme stuer på rad og stor tumleplass ute og inne. Kjernen i denne lille historie er imidlertid at min mor, ved siden av å være usedvanlig barnekjær og festglad, fra vi var små innprentet følgende i min bror og meg: ”Gjør aldri forskjell”. Følgelig fikk vi lov å invitere hele klassen (for meg pikene) pluss nabobarn uansett om vi hadde vært invitert i deres selskaper. Våre fødselsdager var begivenheter med utendørs konkurranser med premier til alle, og den gladeste av samtlige var vertinnen. Som meget voksen dame traff jeg en gammel skolekamerat som med tårer i øynene ba meg hilse min gamle mor og si at barneselskapene på Frøen sto som stjernestunder i hennes skoletilværelse. Hun tilhørte hva 75-års jubileumsboken kaller ”den lille tapre flokk” fra de fjerntliggende stuer i Nordmarka med minimum en times skolevei i alle slags føreforhold. Invitasjoner var ikke dagligdags der i gården.