Gutter fra Majorstuen på Vinderen skole
fra 1939 til 1946
Av Bjørn Pedersen

Frem til 1948 gikk grensen mellom Vestre Aker og Oslo i Kirkeveien fra Majorstuhuset til Vestre Aker kirke. De som bodde på vestsiden hørte til Vinderen skole selv om Majorstuen skole lå nærmere. (I dag ligger Marienlyst skole enda nærmere, men den ble først tatt i bruk i 1952.) Jeg bodde i Schønings gate 42, 50 meter inn i Vestre Aker, så jeg gikk på Vinderen fra 1939 til 1946. 1/3 av mine klassekamerater bodde i samme strøket, men jeg hadde mest kontakt med fire av dem: Tor Hartvig, Ragnar Olsen, Helge Stalsberg og Tore Aas.

En som har vokst opp i et villastrøk, mer karakteristisk for Vestre Aker, vil kanskje spørre: Hvordan var det å vokse på Majorstuen? Jeg vil svare: veldig bra, mange mulige venner i nærheten! Strøket var under utbygging i trettiårene med blokkene langs Kirkeveien mot Vestre Aker kirke og nedenfor Marienlyst. Dessuten, den gang var det nesten ingen biler hverken som kjørte eller sto parkert slik som de i dag fyller gatene. Så det var lys og luft, og vi kunne leke i gaten, i hvert fall langs fortauene. Der løp vi om kapp. Bildet viser meg på seksårsdagen 25. mars 1939 utkledd med hatt og på ny sparksykkel. Det er bare en bil på bildet. Huset i bakgrunnen til venstre er Harald Hårfagres gate 10 som er under bygging.

"Min" gård, Kirkevang, har dessuten en stor gårdsplass. Den gang gruslagt. Noe var inngjerdet til tørkeplasser, men det var god plass til å spille for eksempel kanonball. Tørkestativene var velegnet til turning. Under krigen ble gårdsplassen fylt med ved om høsten. Vedstablene var også gode å klatre på. Ca 50 familier bodde i gården så det manglet ikke barn. Voksne var sjelden i gården. Mødrene fulgte med fra kjøkkenvinduet, og fedrene så vi bare når de kom hjem til middag i hatt, frakk og slips seks dager i uken. (Lørdagsfri kom først i åttiårene.) I dag har jeg inntrykk av at det er motsatt. Nå er gårdsplassen fylt med gress, busker, stier og grillplasser. Så nå "leker" tydeligvis hele familien i gården om ettermiddagen og i helgene. Om formiddagen er de små barna i barnehagen, de større på skolen og både mor og far på jobb.

Vi måtte holde oss i gården og i gatene omkring. Å gå inn i nabogården var farlig. Grenseoverskridelser kunne føre til slåsskamp. Det skal ikke store forskjellen til før den kan være grunnlag for en konflikt! Det hendte at det sto rene slag på Tørteberg mellom de som bodde i villastrøkene vest for Tørteberg, og vi som bodde i gårder på østsiden. Disse slagene tok slutt da den virkelige krigen kom.

En annen fordel ved å bo på Majorstuen er kort vei til butikkene i Kirkeveien. Den gang var det egne butikker for melk, fisk og kjøtt. Dessuten to kolonialbutikker, egen grønnsaksbutikk, garnbutikk (Ariadne), bokhandel (Arne Steen) og frisør. De er alle borte.

Tørteberg var et stort område for mange aktiviteter. Tørteberg strakte seg den gang fra Fysikk-kjemibygningen til Slemdalsveien. Øverst var det et skogholdt hvor Sopp-Morten og andre boligløse holdt til. Før jeg begynte på skolen gikk jeg i park nederst på Tørteberg omtrent der hvor det er bygget blokker de siste årene. Særlig om vinteren ble Tørteberg brukt til kjelker og ski. På en heldig dag kunne vi ake hele bakken ned til Majorstuhuset, noen ganger med en student bakpå. På ski kunne vi gå uhindret inn i Nordmarka ved å krysse Blindernveien ved Blindern stasjon og så følge Gaustadjordene oppover. I prinsippet er denne traseen fortsatt bevart.

Under krigen var Tørteberg delt i parseller hvor folk kunne drive matauk. Noen dyrket også blomster. Jeg husker min far og andre parselleiere måtte stå nattevakt når grønnsakene (særlig poteter) ble modne ut på høsten. Etter krigen vendte naturen tilbake. Men noe av plantene overlevde for da jeg skulle samle planter til pressing til mitt herbarium, var det noen jeg ikke fikk godkjent fordi læreren sa de ikke var ville.

Nederst på Tørteberg, var det en tid under krigen en liten fangeleir med russiske krigsfanger. En tid var det også en i krysset Suhms gate/Kirkeveien der Shellstasjonen ligger i dag. Vi stakk til dem mat og fikk til gjengjeld gjenstander som sigarettmunnstykker de hadde laget fra hermetikkbokser og tannbørster.

I dag er det fotballbaner på den nederste, sørlige del av Tørteberg, og den østre delen er bebygget. På nordsiden av Suhms gate har Kjemibygningen fra 1968 tatt en jafs og resten er avrunnet med brostensbelagte veier og gressplen. Så nå er Tørteberg en park. Pussig nok er denne delen av Tørteberg ubrukt om vinteren. Ikke et skispor er å se mellom Suhms gate og Kjemibygningen. Hvor er barna? Må de kjøres til bedre bakker?

Jeg var bare 6 år i 1939, men gikk til skolen. Opp Harald Hårfagres vei hvor Ragnar bodde, krysset Åsaveien hvor Helge og Tore slo følge, langs nummer 12 hvor vi fikk med Tor, videre langs Suhms gate til Tørteberg hvor gaten den gang stoppet ved bygningene for NRK som ikke var helt ferdige. Vi krysset Tørteberg til Lille Frøens vei som vi gikk ned til Slemdalsveien. På tross av lite biler, og at vi ikke behøvde å krysse gaten, ble allikevel Ragnar overkjørt der. Heldigvis slapp han med skrekken, men da han lå under bilen greidde han å sparke løs eksosrøret!

Vi fulgte Slemdalsveien et kort stykke til stien langs bekken som vi tok. Vi gikk lenger enn dagens sti da stien ble omlagt da Nycomedbygget kom i 1987. Vi passerte stedet der Sognsvannsbekken og Gaustadbekken møtes og kom rett inn Ivar Aasens vei via en passasje som nå er stengt ved Anne Maries vei 32. Deretter var det bare å følge Ivar Aasens vei til skolen. (Ikke rart jeg ble historieinteressert med en slik skolevei: historikere som Peter Frederik Suhm (1728-98) og Gerhard Schøning (1722-80), den første kong Harald, Harald Hårfagre (865-933), og forfatteren Ivar Aasen (1813-96)! (Aasmund Vinjes vei ligger i nærheten, men selv med to nynorskmenn har det ikke påvirket språket i strøket.)

Da vi gikk på Slemdal fikk vi utlevert trikkekort så trikketuren var gratis. En gang glemte jeg kortet, ble knepet og måtte oppgi navn og adresse. (Det var ikke lett å snike den gang med to konduktører i hver vogn.) Min far måtte gå til Majorstuhuset og betale 10 øre for turen og forsikre at det ikke skulle gjenta seg.

Syvårig folkeskole ble innført i Vestre Aker først i 1937, men min 6 år eldre bror hadde vært med i det første kullet i en prøveordning med 7-årig folkeskole. Så han gikk siste året på Vinderen det året jeg gikk første. Men vi fikk bare det første og det syvende året på selve skolen. To uker før Tyskland angrep Polen begynte vi på skolen, og den andre verdenskrigen var i gang. Da krigen kom til Norge 9. april 1940 okkuperte tyskerne skolen i sommerferien, så vi måtte gå på andre skoler; først på Slemdal i to år, deretter to år på Ullevål, og det siste året var vi i farmasibygningen på Blindern. Men klassen ble holdt samlet fra 1. til 7. klasse. Jeg gikk i en ren gutteklasse. Det dristige i å ha gutter og piker i samme klasse ble først innført året etter. Hvor mange vi var i første klasse husker jeg ikke, men på klassebildet fra syvende er vi 26 (se senere). Vi tilhørte de små barnekullene fra begynnelsen av tredveårene så vi hadde god plass på skolen.

I de kaotiske ukene rett etter krigen brøt ut, flyktet noen ut av byen så det tok tid før alle var tilbake. Jeg husker vi flyktet først til en onkel på Nordberg. Dagen etter (panikkdagen) gikk min mor, bror og jeg til Ullevålseteren hvor vi overnattet. Deretter dro vi til Konnerud ved Drammen hvor vi noen uker før hadde feiret påske. Ragnar dro til Ringerike hvor han ble hele krigen. Lærerne måtte improvisere. Jeg husker vi var hos lærerinnen, frk Agnes Moe, og i loftet på Ris kirke. Først etter sommeren kom vi inn i et permanent klasserom i den gamle bygningen på Slemdal skole.

Ikke bare klassen holdt sammen, men vi hadde med oss lærerne fra Vinderen. Fra karakterboken, som jeg har beholdt, kan jeg se at vi hadde frøken Moe som klasseforstander i første og tredje klasse. I andre klasse hadde vi Borghild Bothner. I første klasse fikk vi bare skussmål, men i fra andre klasse fikk vi karakterer i norsk, regning, orden og oppførsel. I 4. klasse fikk vi lærer (dvs ikke frøken) og karakterer i kristendomskunnskap, norsk (skriftlig og muntlig), regning, historie, geografi, naturkunnskap, skrivning, tegning og gymnastikk. I 5. klasse fikk vi også håndarbeid (dvs sløyd) og i 6 tysk. Klasseforstander var overlærer Faste Enodd fra 4. klasse helt til krigen sluttet i mai 1945. I tysk hadde vi Høvik. Han var streng, og vi måtte pugge gloser. Det jeg kan av tysk lærte jeg av ham. Vi hadde han også i sang. Da gikk han mellom pultene og spilte fiolin. Hvis vi ikke sang, eller sang feil, gakket han oss i hodet med buen. Den rakk langt. Lyssang hadde vi sløyd. Han bodde i 2. etasje over Enodds i overlærerboligen (som nå er bygget om til SFO). I 7., da krigen var slutt, ble tysken byttet ut med engelsk. I 7. klasse hadde vi overlærer Hallstein Haug som klasseforstander.

I ettertid har jeg funnet ut at Enodd må ha vært 66 år da vi fikk ham høsten 1942. Han var nazist. 8 februar 1945 så jeg fra klasseværelset i en time med Enodd at stornazisten, sjefen for sikkerhetspolitiet Karl Martinsen ble skutt i Blindernveien. Vi ropte hurra og Enodd ga oss en skjennepreken. 3 måneder senere, da krigen var slutt, tok han og hans kone livet av seg. Nærmere detaljer kjenner jeg ikke; det gikk mange rykter den gang, og jeg var jo bare tolv år.

Vi skulle lære norsk etter læreboknormalen fra 1938 som, sett med våre øyne og særlig våre foreldres, var et markert brudd med læreboknormalen fra 1917. Vi lærte for eksempel at vi skulle skrive gutta, stua, gata, snø og det som verre var. Tittelen på denne artikkelen skulle derfor ha vært: Gutta fra Majorstua¼ Quisling reverserte denne bestemmelsen og gikk delvis tilbake til 1917-normalen. Så da måtte vi skrive vilde og kunde i stedet for ville og kunne. Det har gjort meg evig usikker på norsk rettskrivning. I dag reddes jeg av pc-en med sitt ordretteprogram.

På våren i 7. reiste vi på klassetur til Borregaard fabrikker i Sarpsborg. Jeg husker ikke stort annet enn at vi fikk stekt fiskepudding. Det smakte. Grunnen til at jeg husker det er at min mor utbrøt da jeg kom hjem: men det liker da ikke du!

På mange måter slapp vi billig fra krigen i forhold til hva som skjedde mange andre steder. Av og til varslet sirenene at vi måtte gå i kjelleren fordi vi kunne bli bombet, og vi hørte dumpe drønn i det fjerne. Alle vinduer var blendet så ikke noe lys slapp ut, og bare en liten strime lys kom ut av gatelyktene. Så når det var mørkt så var det mørkt! Det som gjorde sterkest inntrykk var usikkerheten. Plutselig kunne det skje noe uventet da gamle regler ikke lenger gjaldt, og myndighetene grep inn når de ville. Uskyldige ble tatt som gisler. Usikkerheten skapte utrygghet. Jeg husker ikke konflikten lærerne kom i våren 1942 som førte til at 1100 av dem ble arrestert og skolene stengt i "brenselsferie", men jeg ser av karakterboka at antallet forsømte dager ikke er utfylt for det året, noe det ellers alltid er. Var det en fordel å ha en nazist som overlærer eller var det tvert om?

I ettertid kan vi si at vi levde sunt. Lite godteri og sukker - det var rasjonert. Loff fikk bare de som hadde magesår. Lite kjøtt og fett, og alle som var under femten år måtte være inne etter klokken åtte om kvelden. Gode nordmenn (jøssinger) boikottet idrettsarrangementer og kinoforestillinger. Idrett kunne vi ikke drive. Speideren var forbudt, men man kunne bli medlem av KFUM. Så vi kunne konsentrere oss om skolearbeidet! Karakterboken min viser dessverre at jeg ikke kan ha gjort det. Radio og platespiller hadde vi heller ikke. TV hadde vi knapt hørt om. Så hva brukte vi tiden til og hvor ble den av?

Det var lite å få kjøpt – ikke noe motepress, foreldrene var glade om de greide å skaffe klær til oss etter hvert som vi vokste. Men pengene brant i lommen på smågutter den gang som nå. Jeg husker jeg gikk til Majorstuhuset for å ringe hjem til mor fra telefonkiosken. Det kostet ti øre. Jeg kunne også kjøpe et frimerke for ti øre fra en telefonautomat som sto der. Frimerket hadde en hvit V. Det sto for tysk seier, men det kunne også tolkes annerledes.

I første klasse fikk vi Oslo-frokost. Det var nifst for en sikkert bortskjemt seksåring. Jeg husker at vi fikk brødskiver med gammalost – det kan være at jeg husker feil; Helge husker knekkebrød med brunost – det lyder rimeligere. Fra 1942 fikk vi tran, noe jeg mislikte og fikk min far til å be meg fritatt. Fra 1943 fikk vi svenske/danskesuppe en gang i uken. Den ble servert i klassen og spist med stor glede! Den styrket det nordiske samarbeidet og ga oss Lysebu og Voksenåsen Hotell etter krigen.

Etter krigen skulle også korpset komme i gang igjen. Det hadde ligget nede under krigen og på fem år var det ingen av de gamle aktive. Så her måtte man begynne på bar bakke. Jeg fikk skarlagensfeber høsten 1945. Det var en sykdom som tok flere uker i sengen den gang. Karakterboken viser at jeg forsømte 33 dager den høsten. Jeg ville gjerne være med i korpset, men hørte fra mine venner at det ene instrumentet etter det andre ble tatt. Mitt ønske var tromme, men jeg endte med et althorn som min far kjøpte brukt for 50 kroner. Dermed var jeg med! På bildet står jeg med hornet rett bak overlærer Haug 17. mai 1946. Jeg deltok også i noen år etter jeg sluttet på Vinderen og hadde stor glede av det. Medaljer fikk jeg også.

1. rekke fra venstre: Tor Hartvig, Kjell Sand, Bjørn Styrerud, Cato Andersen, Oddvar Frøholm, Nils Jacob Østberg, Tore Eiding, Tore Aas, overlærer Hallstein Haug
2. rekke: Arne Lüthcke, Petter Bagstevold, Gunnar Carlsen, Per Nuland, Børre Benzen
3. rekke: Thor Lund, Erik Mortenson, Ivar Oppedal, Ragnar Olsen, Erik Ask, Bjørn Pedersen
4. rekke: Helge Stalsberg, Didrik von der Fehr, Odd Nygård, Einar Presthagen, Ivar Pedersen
5. rekke: Jørgen Barth Jørgensen, Sverre Lundberg

Hvordan gikk det så med klassekameratene fra Majorstuen? Alle, unntatt Ragnar, fulgte med over til Ris skole høsten 1946 og tok artium i 1951. Helge ble lege og professor i Tromsø, Tor ble sivilingeniør og bl.a. direktør på Raufoss mens Tore gikk inn i sin fars hanskeforetning og døde allerede som femtiåring. Ragnar ble flyger i SAS, og jeg ble cand. real. og professor i kjemi på Blindern. Klassen har ikke møtt siden vi gikk på Vinderen skole så jeg vet bare om noen få andre fra klassen. En takk til Oddvar Frøholm som hadde navnene til alle på klassebildet.