Vinderen skole på 1950'tallet.

 

Vinderen skole på 50'tallet besto av "Trebygningen" og "Murbygningen" mot Haakon den Godes vei, gymsalen og  overlærens bolig mot Blindernveien, dessuten  "Brakka" mot Ivar Aasens vei og en diger garasjebygning på sydsiden av skolegården, antaklig minne om tyskernes besøk som ikke var så veldig lenge siden.

 

Det var i den halvannen-etasjes "Brakka" vi startet. Der var det to-tre klasserom for de yngste elevene. I annen etasje var det en leilighet. Jeg husker godt at gutten som bodde der, og som gikk i min klasse, alltid kom sist. I "Brakka" holdt også skoletannpleien til, med to håndfaste damer med sans for amalgam.

 

Det var to og etterhvert tre klasser pr. trinn. Rene gutte og jenteklasser var opplegget uten at det på noen måte reduserte interessen for det motsatte kjønn. Jeg tror man trygt kan karakterisere Vinderen skole på 50-tallet som en fredelig skole. De fleste lærerene  og lærerinnene var godt voksne og erfarne og hadde stor autoritet. De yngre lærerne som kom, var stort sett entusiastiske og fikk god kontakt og jeg tror de fleste elevene følte seg trygge og godt tatt vare på. Over det hele svevde overlærer Ole Ramdal, en "eldre herre" med måne og grått hår. Hans kontor ønsket man ikke til å bli sendt til.

 

Vaktmester Nereng var også godt synlig. Han bodde i annen etasje over overlæreren, hadde hårmanke og blå lagerfrakk. Den eneste ufred jeg kan huske, var "Foreldreaksjonen" hvor foreldre skulle protestere mot ny rettskrivning ved å rette i skolebøkene. Det var nok betydelig konflikt i dette, men jeg tror barna merket det lite.

 

Skolekjøkkenet kom til Vinderen skole på femti-tallet. Å undervise der var nok en utfordring for husstelllærerinnene med 30 gutter i klassen som skulle lære basis kokekunst og husstell i en tid hvor likestilling var et ukjent tema i de fleste hjem. Det var også skolefrokost for dem som ønsket, et meget sunt måltid med brunt, seigt  brød med geitost, dessuten med melk og tran. Vinderen var en liten skole og en typisk lokalskole med elever primært fra boligområdene omkring, dessuten elever fra oppover mot Gaustad Gård og ned mot Majorstuen. Antaklig kan man si at elevgrunnlaget var ganske homogent og alle hadde ganske dårlig råd på den tiden, så klær eller dyrt utstyr var intet tema elevene imellom.

 

At Vinderen var liten kunne merkes på flere områder. Vinderen Skoles Guttemusikk var et meget lite korps og da jeg kom inn allerede i første klasse før 17. mai i 1953 var det blant byens dårligste, dårlig utstyrt og, med noen meget hederlige unntak, svakt musikalsk. Det var musikkløyntnant Ole Hvam som ledet korpset med betydelig temperament, men han var nok gått lei av å presse ytelser ut av korpsene i de små skolene i Aker: Ullevål, Tåsen og Sørkedalen i tillegg til Vinderen. Repertoaret var marsjer, mange skrevet av musikkløytnanten selv, dessuten marsjer av Sousa og de gode nasjonale klassikere som Sønner av Norge og Gammel Jegermarsj. Lyspunktet var Bamses fødselsdag som Hvam hadde arrangert og som ikke gikk i marsjtakt. Allerede etter et par år var skolen så heldig å få Per Selberg som dirigent og han gjorde underverker med de lokale talenter og korpset blomstret. "Gutta på Vinderen" misunte musikantene fra byskolene og østkantskolene.

Ikke bare hadde disse flotte instrumenter, men også strålende uniformer. Vinderen-uniformen var enkel, blå fløyelsbukse og hvit skjorte som vi måtte skaffe selv, og så et rødt belte og et rødt slips og en fløyelskalott. Etterhvert kom en hvit genser og en båtlue til, så ting skjedde. En drivkraft i denne utviklingen var mødreforeningen som hadde basarer og utlodninger. Tidstypisk husker jeg at det på innkallingen til møtene sto: "Ta med kopp og en skje kaffe"

 

Også i de årlige idrettskonkurranser mot Slemdal skole  kom vi oftest til kort. Ikke bare talentene, men også utstyret var nok bedre høyere opp langs Holmenkollbanen. Derimot var Vinderen en foregangskole når det gjaldt skolepatrulje. Lærerinne Guldahl var en forkjemper her og vi følte oss meget imponerende når vi i hvitt bandolær og mansjetter  myndig stoppet trafikken på Vinderenkrysset, selv om det var mindre trafikkert enn i dag.

Det er mange minner fra den tiden, de aller fleste gode. Og salmeversene som vi terpet mens religionslæreren iherdig håndterte det gjenstridige klasseromsorgelet, kan jeg ennå!

 

Erling Ruge